EVENTYR/FORTELLING 1

Disse eventyr/fortellinger er på denne siden:


Tips til en velykket eventyrstund.

Boktips : Lesehulen

Stortrollet og Vesletrollet.
Trollet Lurvelegg.
Flyndren.
Den lille røde høna.
Hvorfor Reven er stubbrumpa.
Hanen og Reven
Kyllingene som ikke ville gå og legge seg.
Andungen som ville snakke vakkert.
Løven og Musa.
Det var en gang en hånd.
Prinsesse Gullhår og de tre Bumpibjørnene.
Alle, Noen, Ingen og Enhver.
Da snøen fikk farge.
Pannekaka som ikke ville bli spist eller no'e.
Trolldeigeventyr.
Et fantasieventyr med barna som hjelp.
De fem potetene.
De tre bukkene som ikke ville ut av erteåkeren.
Veslefrikk med fela.
Den syvende far i huset.
Per, Pål og Espen Askeladd.
Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le.
Askeladden som kappåt med trollet.
Rødhette.
Hans og Grete.
Skinnvotten.
Snekker Andersen og Julenissen.
Geitekillingen som kunne telle til ti.
En tegnefortelling.


 







Tips til vellykket eventyrstund:


Jo mer man øver lettere blir det.

Man må være engasjert.

Les eventyret en gang først så du kjenner til det du skal fortelle.

Det beste er å kunne eventyret utenat men det er jo ikke like lett alltid.

En dempet stemme virker samlende. Det hele blir mer spennende.

Å lage en høy lyd får alle til å våkne og sitte på nåler i påvente av noe.

Pauser gir også spenning, ofte holder barna pusten i påvente av at noe skal skje.

Å dra ut ord vil ofte understreke det ordet forteller ytteligere.Eks: laaaaang, stoooooor, osv.

Dyp stemme betyr store dyr, troll eller ting som er store. det kan også oppfattes som noe farlig.

Lys stemme er små dyr, mennesker eller noen som er redde.

Vanlig stemme er for fortelleren.

Kroppsspråket er veldig viktig.

Illustrer med kroppen noe av handlingen i eventyret.

Øynene er også viktige, sperr øynene opp for å vise redsel, overraskelse. Knip øynene sammen for å se lur ut. Se på de du forteller til, dette kan være litt vanskelig men øv så går det lettere.

Pass på at det ikke er ting som virker forstyrrende i rommet.

Sitt gjerne i en ring det virker samlende.

Bruk ting som passer til eventyret.


LYKKE TIL MED FORTELLINGEN!





TRENGER DU LITT MER UTFORDRING SÅ TITT PÅ BOKTIPSENE HER.

http://www.lesehulen.no/


 




Stortrollet og vesletrollet.


Stortrollet satt utenfor hulen sin og tok seg en lur, da vesletrollet kom farende mellom trærne, akkurat som en hare. Det bar ikke bedre til enn at vesletrollet for bent i fanget på Stortrollet
- Nå har jeg deg! Brummet stortrollet.
- Kjære, søte, slipp meg, pep vesletrollet.
- Les opp trollregla, så slipper du løs! Brummet stortrollet.
- Kan ikke, kan ikke, pep vesletrollet.
- Har ikke mor din lært deg trollregla? brølte stortrollet.
- Jeg er rent for tjukk i hue! pep vesletrollet.
Da tok Stortrollet neverluren sin og ropte så det braket gjennom skogen:
- Sumpa Runga, Myhank, Sumpa Runga Myhank!
Etter en stund kom Sumpa Runga Myhank med ånden i halsen.
- Hvorfor har du ikke lært sønnen din trollregla? brølte Stortrollet-
- Å, han er så liten og skral, jamret Sumpa Runga, - det er ikke noe som blir sittende i hodet på han-
- Vet du ikke at alle trollkjærringer som ikke lærer ungene sine trollregla skal dømmes til å miste halen? brølte storetrollet.
- Huffameg, huffameg, jamret Sumpa Runga, - kjære, snille vene stortroll, lær vesletrollet trollregla du, så skal du få den fine, blåbrokete geita mi.
- La gå, sa stortrollet, - jeg har lyst på geitesodd til kvelds.
- Inn i hulen med deg da, sa han til vesletrollet, - her skal du få lære, og sier du ikke etter hvert eneste ord, tyner jeg deg til gørr!
- Ja, sier du ikke oppatt etter stortrollet, og det hvert ord, skal du få så mye juling at du hverken kan gå eller vifte med halen, skjente Sumpa Runga.
- Glem ikke å ta med den brokete geita i kveld! Brølte stortrollet, og så lukket han døra til trollhulen.
Han satte den vesle, skjelvende trollbyttingen foran seg på steinbordet, og selv satte han seg på den store eikestabben.
- Korum, lorum, snorum, bomberibesk, begynte stortrollet.
- Lorum, korum, borum smøre-på-kjeks, pep vesletrollet ynkelig.
- Galt! Brølte stortrollet.
- Galt. pep vesletrollet etter.
- Pass deg! brølte stortrollet og strakte ut neven for å ta vesletrollet.
- Pass deg! pep vesletrollet forskrekket og for som et ekorn oppetter bergveggen, der satt han seg i en sprekk høyt oppunder taket.
- Kom hit, så skal jeg gi deg juling, brølte stortrollet, så berget skalv.
- Kom hit, så skal jeg gi deg juling, pep vesletrollet, og skalv, han med.
Da ble stortrollet villsint. Han for hulen rundt for å få tak i en kjepp, så han kunne pirke ned vesletrollet, men han fant ingen ting, og dermed dunket han hodet i bergveggen, så det smalt lange veier.
Trollene fra nabolaget kom luskende og spurte hva som stor på.
- Jeg blir gæren a'n, brølte stortrollet.
- jeg blir gæren a'n, pep vesletrollet redd fra sprekken sin.
- Få'n hit, så jeg kan klemme'n flat, skrek stortrollet, vill i blikket.
- Få'n hit, så jeg kan klemme'n flat, pep det ynkelig der oppe fra.
Men det syntes de andre trollene var så morsomt at de gav seg til å le og slå seg på knærne. Og da fløy stortrollet på dem, og det ble et slagsmål som hørtes lange veier.
I det samme kom Sumpa Runga traskende med geita som mekret i ett sett.
Stortrollet sluttet brått med å slåss og klødde seg i hårtjafsene, for nå kom han på geitesodden, og magen var tom.
- Her er jeg med den fine geita, sa sumpa Runga,- er vesletrollet min utlært nå?
- Han er en rakker til troll, brølte stortrollet.
- Han er en rakker til troll, pep det oppe fra taket.
- Se, der sitter jo vesletrollet mitt, sa Sumpa Runga. -Har du sagt etter hvert eneste ord som stortrollet har sagt? vennen min.
- Det har jeg gjort, pep vesletrollet.
- Hva, hva, hva, hva skal det bety?! brølte stortrollet.
- Hva, hva, hva, hva skal det bety?! pep vesletrollet.
Da begynte nabotrollene å le enda verre enn før. Nei, maken til lurt vesletroll hadde de ikke støtt på før. Visst hadde han sagt etter stortrollet hvert eneste ord, det kunne de bevitne. Nei maken til luring som det vesletrollet, fantes ikke!
Og mens de lo og bråkte rundt stortrollet, så vesletrollet sitt snitt til å skli ned bergveggen. Med et par hopp var han ute av hulen.
Der løste han geita og gav seg på vei gjennom skogen i full fart.
Den gangen fikk vesletrollet ord på seg for å være det lureste trollet i skogen, og Sumpa Runga fikk beholde halen, for det var ingen som våget å høre vesletrollet i trollregla.
Vesletrollet sjøl skjønte ikke noe av de, han. Men så mye skjønte han at det var best å holde seg langt unna hulen stil stortrollet, og det gjorde han også siden når han hoppet harehopp gjennom skogen.





TROLLET LURVELEGG.

Det var ein gong eit troll som heite Lurvelegg. Det var ikkje noko stort og farleg troll, heller eit lite og koseleg troll. Til vaneleg var han og eit glad troll som alltid song og talla ute i skogen, men no kjente han seg veldig trist og lei. Du skjønar det at Lurvelegg skulle så veldig gjerne funne seg ei kjerring som han kunne gifta seg med. Det var bare det at Lurvelegg ikkje var noko vakkert syn å sjå til - alle han traff, syntes at han var snill og grei, men ikkje vakker. Høyr bare her: Han hadde eitt auga, to naser, tre hovud og fira bein. Fem føter, seks øyre og sju negler av gråstein. Og når han i tillegg hadde spikerhår og barkehender, sjegg på rygg og grøne tenner, så var det kanskje ikkje så rart at ingen ville gifta seg med han.

Ein dag han var ekstra trist og lei, traff han den kloke ugla i skogen. Ugla lurte på kvifor Lurvelegg var så trist og lei - han som alltid pleide å synga og tralla i skogen. Lurvelegg fortalte den kloke ugla kvifor - at ingen ville gifta seg med han, for han var ikkje noko vakkert troll. Ugla spurte om kor han budde og om han ellers oppførte seg bra. Det vesle trollet fortalte at han budde på ein trestubbe her og der og at han var flink til å takka - då sa han :"Blubliblubli"

Den kloke fuglen tenkte vel og lenge og så sa han at han kjente kanskje ei lurvejente som han kunne gifta seg med, men då måtte trollet først finna seg eit skikkeleg hus og læra seg takka skikkeleg. Han måtte læra seg å bukka djupt og seia tusen takk.

Kvar dag sat Lurvelegg på stubben sin og bukka det han var troll for. Han gløymte seg av og til og sa Blubliblubli, men han vart flinkare og flinkare og når han ikkje sat på stubben, var han rundt i skogen og leita efter ein passande bustad. Og tenk - han fann seg ein bustad til slutt, ei stor fin rot.

Det gjekk ikkje mange dagar før ugla presenterte Lurvelegg for lurvejenta og sjølvsagt vart det kjærleik ved første blikk. Brullupet sto i mai og han fekk ei kjerring som han vart så glad i. For ho hadde eit auga, to naser, tre hovud og fire bein. Fem føter og seks øyre og sju negler av gråstein.







FLYNDREN

Til å begynne med så flyndren ut som alle andre skikkelige fisk og var hverken geipete eller flat. Men hoven og innbilsk var hun; ingen var så god som hun.
En dag flyndren svømte avsted gjennom vannet, møtte hun en sild.
" Skal det være fisk det også nå," sa flyndren og geipet. Men geipen ble sittende der. Da flyndren skjønte at hun ikke kunne få munnen på plass igjen, ble hun så flau at hun svømte til bunns og gjemte seg i sanden.
Og der har hun siden holdt seg.





DEN LILLE RØDE HØNA

Det var en gang en liten høne. Høna hadde tre venner, - en katt, en mus og en gris. En dag fant hun noen korn på bakken. " Hvem vil hjelpe meg å plante kornene?" spurte hun.
" Ikke jeg", sa katten.
" Ikke jeg", sa musa.
" Ikke jeg ", sa grisen.

Den lille høna sukket og gikk sin vei. " Da får jeg vel plante kornene selv da " sa hun.
Det samme skjedde da høna skulle vanne kornene, skjære kornene, putte kornene i en sekk, bære sekken til mølleren og bære melet til bakeren. Alt måtte høna gjøre selv, vennene hennes sa alltid nei til å hjelpe henne.

Til slutt bar høna det nybakte brødet til bake til bondegården hvor alle dyrene bodde sammen.
" Åååååå for en nydelig duft og for et nydelig brød", sa vennene grådig. " Takk", sa den lille høna.
" Hvem vil hjelpe meg med å spise brødet?"
" Jeg vil", sa katten.
" Jeg vil", sa musa.
" Jeg vil", sa grisen.

" Å nei, så lett er det ikke. spise brødet skal dere ikke", sa høna.
" Ikke en av dere ville hjelpe meg med å plante, vanne, skjære ned, putte korn i sekken, bære sekken til mølleren og bære melet til bakeren." Dere var alltid opptatt." Vel nå har jeg ikke tid til å snakke med dere, jeg er altfor opptatt med og spise dette deilige brødet.
Og det var akkurat det hun gjorde.













HVORFOR REVEN ER STUBBRUMPA

den dag i dag.
Bjørnen møtte en gang reven, som kom luskende med et knippe fisk han hadde stjålet.

"Hvor har du fått det fra?" spurte bjørnen.
"Jeg har vært ute og fisket, herr bjørn!" svarte reven.

Så fikk bjørnen også lyst til å lære seg å fiske, og ba reven si hvordan han skulle bære seg at.

"Det er en simpel kunst for deg," sa reven, "og den er snart lært. Du skal bare gå ut på isen, hugge deg et hull og stikke rumpa nedi; og så må du holde den der bra lenge.
Du må ikke by deg om at det svir litt i den; det er når fisken biter; dess lenger du kan holde den der, dess mer fisk får du. Og rett som det er, skal du tverrykke opp!"

Ja, bjørnen gjorde som reven hadde sagt, og holdt rumpa lenge, lenge nedi hullet, til den var frosset vel fast; så tverrykket han den - tvert av, og nå går han der stubbrumpet







HANEN OG REVEN

Det var en gang en hane som sto på en møkkhaug og gol og flakset med vingene. Så kom reven bort til den.

"God dag!" sa reven.
"Jeg hørte nok du gol, " sa han, "men kan du stå på ett ben og gale og blunke, så som far din kunne?" sa Mikkel.

"Det kan jeg både godt og vel," sa hanen og sto på ett ben, men han blunket bare med det ene øyet, og da han hadde gjort det, så brisket han seg og slo med vingene, som om han hadde gjort noe stort.

"Det var vakkert," sa reven; "det er mest likså vakkert som når presten messer i kjerka. Men kan du også stå på ett ben og gale og blunde med begge øynene på en gang? Det tror jeg snaut du kan!" sa Mikkel.
"Nei, far din, det var kar til mann," sa han.

"Å, jeg kan da det jeg med," sa hanen, og sto på ett ben og blundet med begge øynene og gol.

Hui! satte reven på ham, tok han over nakken og slengte han på ryggen, så han ikke fikk galt ut, før det bar til skogs med ham så fort Mikkel orket springe.

Da de kom under en gammel kvistegran, slengte Mikkel hanen i bakken, satte poten på brystet hans og ville ta seg en smakebit.

"Du er ikke så gudfryktig du, Mikkel, som far din," sa hanen; "han korset seg og ba for maten han," sa ham.

Jo, Mikkel ville da være gudfryktig - bevares vel. Så han slapp taket og skulle til å legge labbene i kors og lese.
Vips! fløy hanen opp i et tre.

"Du skal nok ikke slippe for det," sa Mikkel ved seg selv; gikk så bort og kom igjen med et par skråfliste etter tømmerhuggerne. Hanen kikket og kikket etter hva det kunne være.

"Hva har du der?" spurte han.

"Det er brev jeg har fått fra paven i Roma," sa reven; "vil du ikke hjelpe meg å lese dem, for jeg er ikke brevsynt sjøl."

"Jeg vil så gjerne, men tørr ikke nå," sa hanen. "Der kommer en skytter; jeg sitter bak leggen; jeg ser'n, jeg ser'n!" sa han.

Da reven hørte at hanen klunket om skytteren, så sprang han det raskeste han kunne.

Den gangen var det hanen som brukte revekroken.







KYLLINGENE SOM IKKE VILLE GÅ OG LEGGE SEG

Klikk og Klokk var to små kyllinger som bodde sammen med ni søsken i et hønsehus med stål tak. Og mamma'n deres het fru Høne.

Klikk og Klokk trivdes veldig godt sammen. De likte seg best i gresset bak hønsehuset der ingen så dem.
Men fru Høne var veldig streng, og når hun sa: "Klikk? Klokk?" så måtte de komme med en eneste gang.

Noen ganger ropte hun på dem når hun hadde funnet noe godt å spise.
Og da sa hun:

"Små kyllinger må spise maten sin, ellers blir de aldri store og sterke."

Noen ganger ropte hun på dem når hun trodde det var fare på ferde, og da ropte hun:

"Små kyllinger må være hos mamma'n sin, for reven kan komme."

Og hver kveld, lenge før sola gikk ned, ropte hun på dem og sa:

"Små kyllinger må legge seg tidlig, det er sunnest å sovne før sola går ned."
Også bredte hun vingene over Klikk og Klokk og alle søsknene så det ble stappende mørkt.













ANDUNGEN SOM VILLE SNAKKE VAKKERT

Det var en gang en liten andunge som gikk og vagget og ville ut i verden. Han tok veien forbi stallen, og der møtte han Mons kattepus.

"Mjau," sa Mons.
"Å, så nydelig du snakker!" sa den vesle andungen, "jeg tror jeg vil begynne å snakke slik som deg."

Men tror du den velse andungen kunne si "Mjau"? Han prøvde flere ganger, men det ble bare:
"Mj-akk, mj-akk!"
Og det var ikke det minste nydelig!

Den vesle andungen trasket videre, og etter en liten stund møtte han en liten hund.

"Vov, vov!" sa hunden.
"Å, så morsomt du snakker," sa andungen, "jeg tror jeg vil begynne å snakke slik som deg."

Men tror du at den lille andungen kunne si: "Vov-vov"? Han prøvde og prøvde, men det ble bare:
"V-akk, v-akk!"
Og det var ikke det minste morsomt!

Den vesle andungen trasket videre, også fikk han se en gul liten fugl i et tre.

"Kvivitt! Kvivitt!" sa den gule fuglen.
"Å, så bedårende du snakker!" sa den vesle andungen. "Jeg tror jeg vil begynne å snakke slik som deg!"

Men tror du den vesle andungen kunne si: "Kvivitt"?
Han prøvde, men det ble bare:
"Kv-akk, kv-akk!"
Og det var ikke det minste bedårende!

Den vesle andungen trasket videre til han møtte en stor ku.

"Møø!" sa den store kua.
"Å, så flott du rauter!" sa den vesle andungen. "Jeg tror jeg vil begynne å raute slik som deg!"

Men tror du den vesle andungen kulle si: "Mø-ø"? Han prøvde og prøvde og prøvde og prøvde, men det ble bare:
"M-akk!M-m-akk!"
Og det var ikke det minste flott!

Den vesle andungen ble så lei seg...
Ikke kunne han si "mjau" som Mons.
Ikke kunne han si "vov" som hunden.
Ikke kunne han si "kvivitt" som fuglen.
Ikke kunne han si "møøø" som kua.

Trist og alene vagget han videre. Da fikk han plutselig se mamma And som kom gående mot han på veien.

"Gakk-gakk," ropte mamma And.
"Å, hvisket den vesle andungen og ble veldig glad. Det er den peneste lyden jeg har hørt i hele dag. Jeg tror ja men jeg vil prøve å gakke slik som deg!"

Og det kunne han med en eneste gang!
"GAKK-GAKK!"









LØVEN OG MUSA

Det var en gang en mus som gikk tur ute i ørkenen. Bak en stor stein lå det en løve og lurte. Løven sprang fram og satte labben på ryggen til musa.
"Å vær så snill og la meg få gå, så skal jeg hjelpe deg en gang du trenger hjelp." sa musa. Da lo løven høyt så han ristet. " Skal du som er så liten klare å hjelpe meg." sa løven. Men etter en stund lot han musa få gå.
Musa kunne høre løven der han løp, men det den ikke visste var at løven lo så mye at den viklet seg inn i et garn. Garnet hadde en jeger satt opp og nå ble løven redd. Den brølte og kjempet, men kom ikke løs. Musa kunne høre de redde brølene til løven og nå kom han til for å hjelpe.
Den gnagde og gnagde på garnet til det ble et stort hull. Løven kunne endelig komme seg fri, og nå var den glad.
" Tusen takk lille mus, dette skal jeg aldri glemme". sa løven. Og siden den gangen har løven og musa vært venner.








DET VAR EN GANG EN HÅND

Et eventyr som har fokus på verb, tall og motorikk.
Bruk hånden og vis hva den gjorde etter som fortellingen skrider frem.



Det var en gang en hånd. Og hånden hadde 5 fingre som alle hender pleier å ha. 1 - 2 - 3 - 4 - 5.
Hånden kunne gjøre mange forskjellige ting. Kanskje din hånd kan gjøre de samme tingene som
hånden kunne?
Vi prøver alle sammen , opp med hånden.

Hånden kunne vinke. Den vinket fort og den
vinket sakte . Den kunne vinke høyt oppe og den kunne vinke lavt nede. Hånden kunne peke på det den ville ha, den kunne peke på deg eller meg . Hånden kunne kalle på noen om den ville at de skulle komme, eller den kunne stoppe noen . Hånden kunne knipse når den hørte fin musikk. Og den kunne slenge kyss til noen den likte veldig godt. Den kunne også stryke et kinn for å trøste, det føltes godt ut. Men hånden kunne også slå og det var ikke greit for det gjorde vondt. Ble hånden veldig sint knyttet den seg til en hard ball.

En dag møtte hånden en annen hånd. Han gikk bort til den nye hånden og hilste på:" Hei du, skal vi leke sammen du og jeg?" Det hadde den andre hånden veldig lyst til. Det var slik de lærte å gjøre ting sammen.
De klappet sammen når de så eller hørte noe fint
Den ene hånden tenkte, noe klarer jeg nok å gjøre alene men mye må det to hender til for å klare. Derfor er det viktig at jeg har den andre hånden som bestevenn.
Fra den dagen lærte hånden at det er lettere å klare vanskelige ting når man er flere sammen slik at man kan hjelpe hverandre.

ER DERE FLINKE TIL Å HJELPE HVERANDRE NÅR NOEN TRENGER HJELP?







PRINSESSE GULLHÅR OG DE TRE BOMPI BJØRNENE
(Eventyr med besøk av mange)


Det var en gang i et hus i en hage i en skog at det bodde tre Bompibjørner.
Det var Bompifar, Bompimor og deres lille sønn Bompi.

Så var de i de dager at Bompifar fylte femti år omtrent på denne tiden. Derfor skulle det arrangeres en stor fest i lia. Og det beste av alt var at elgen skulle være taler.

Festen må vi feire, kom vi lager grøt og så går vi på festen, sa Bompifar.

Grøten ble laget og glemt da de gikk ut av huset og opp til festen i lia.
De gjorde noe som er farlig, nemlig å glemme mat på komfyren. Men dette var helt glemt, der den sto og putret og kokte.

Så hadde det seg slikt at det var en prinsesse som var på tur i skogen omtrent samtidig. Og det var prinsesse Gullhår.

Hurra, hei og hopp jeg er så glad i dag. Og hei og hopp, sang hun bortover veien i den nye kjolen sin.

Det er forresten mulig at hun ikke var så glad likevel, for når jeg bare konsentrerer meg, tror jeg kanskje at hun hadde gått seg vill i skogen. Så derfor var nok prinsesse Gullhår nokså sur og grinete.

Grrrrrr, sa hun og sparket borti en stor stein, og det var veldig dumt for det gjorde vondt. I dag er jeg både sulten og sur. Dessuten er kjolen min blitt stygg. Men hva er det jeg kjenner lukten av der borte?

Hun tuslet bortover men så hørte hun en rar lyd oppe i luften. Der kom det et skip flyvende og hun kunne se noen menn som vinket ned til henne.
Ja, ja tenkte hun og tuslet frem til huset.
Det rare var at huset var pyntet med pepperkaker og annet digg.

Hun kjente duften komme nærmere og det luktet grøt. Hun elsket grøt,
fløyelsgrøt, mums, mums.

Hun bestemte seg for å følge lukten. Jøss, skal tro hvem som bor her. Kan det være en heks eller en vakker prins. Prinsesse Gullhår banket på døren.
Ingen svarte.
Så banket hun på vinduet.
Ingen svarte der heller.
Så sjekket hun ytterdøren om den var åpen. Det var den så klart ikke.

Men på baksiden var det et åpent vindu, og der klatret prinsesse Gullhår inn.
For prinsesse Gullhår, vet du, hun var som prinsesser flest: Alltid nysgjerrig, alltid på farten og alltid klar for et eventyr eller to.

Inne i huset kikket prinsesse Gullhår seg rundt. Hun syntes nok ikke huset var like fint som slottet hun bodde i sammen med kongen og den onde stemoren sin. Men det var greit nok lissom. Nok om det.

Så var de grøten da. Prinsesse Gullhår var overrasket over å finne tre kjeler med grøt på ovnen. Før hun begynte med å smake, skrudde hun av komfyren.
Kjelene som sto der var en stor, en mellomstor og en liten.

Først smakte hun på den største grøtkjelen.

Nei, huff, sa Gullhår. - denne grøten er alt for varm. Dessuten er sleiva altfor stor også. Hun fortsatte med den mellomste grøtkjelen. Den falt heller ikke i smak. For kald, mente Gullhår. Dessuten hadde den rosiner i.

Men i den minste grøtkjelen fant hun grøt som var perfekt.- Mmmm, sa prinsesse Gullhår.- Dette er grøt slik grøt skal være. I tillegg er sleiva passe stor.

Prinsesse Gullhår lurte på hvor hun skulle sitte. Skulle hun sitte på den store stolen? Nei, den var altfor stor og hard. Hva med den mellomste stolen? Niks, den var for myk. Men den minste stolen var akkurat passe og på den satte hun seg.

Etter en stund ble prinsesse Gullhår lei av å sitte på den minste stolen.- Nei nå trenger jeg prinsessesøvnen min, sa hun. Dermed gikk hun ut på badet og prøvde de tre tannbørstene som sto der. Først var det den store. -Æsj, den var for stor, sa Gullhår. Så den mellomste, den var også for stor.
Hun så på den minste men mistet lysten til å pusse tennene sine.
Der på busten til den minste tannbørsten så hun to små karer. Karene så på henne og sa surt: Vi vil ha loff, vi vil ha loff.
Hun satte børsten tilbake i tannkoppen og gikk for å finne seg en seng.

Til slutt fant hun soverommet, og der sto det tre senger på rekke og rad.

Hun klatret opp i den største og denne sengen hadde mange madrasser.
Men selv gjennom flere madrasser kunne prinsesse Gullhår kjenne erten som lå under den nederste madrassen.

Så gikk hun opp i den mellomste. Den var litt bedre men den manglet overmadrass og laken.

Så gikk hun videre til den minste sengen og den var nydelig og der sovnet hun.

Langt om lenge kom bompibjørnene hjem igjen etter den fine festen.
Og selv om de hadde vært på fest, var de ikke dårligere enn at de skjønte at noe var galt.
-Hva er det som har skjedd, utbrøt Bompimor med øyne så store som tinntallerkner.
-Noe sa lille Bompi.
-Ja noe har skjedd med grøten, brummet Bompifar .
Min er spist opp klynket lille Bompi.

Og noe har skjedd med stolen til lille Bompi, sa Bompimor.

Kom la oss sjekke badet for sikkerhets skyld. Der kunne Karius og Baktus fortelle om besøket. Men Bompibjørnene skjønte ikke så mye av det som ble sagt.

Så ble det etter hvert leggetid. Og Bompibjørnene gikk inn på soveromet. Heller ikke der var ting som det skulle være.
-Noen har ligget i sengen min, sa Bompifar.
-Min også, sa Bompimor.
-Og noen ligger i min, hylte lille Bompi.

Bompibjørnene syntes prinsesse Gullhår lå der og var så nydelig, så de kysset henne på munnen. Litt etter litt våknet hun opp av den lange søvnen. Nei, æsj glem det med kysset. De vekket henne og hun ble redd og sprang ut av huset.
Bak et tre sto en rev og lurte på om prinsesse Gullhår hadde vært hos bestemor i skogen. Men han kunne jo ikke vite.

Prinsesse Gullhår løp hjem til slottet og siden stemoren var så slem måtte hun feie i grua. Men hun fikk nå hjelp av fuglene så hun ble ferdig fort.

SNIPP og SNAPP.